Mobile_Conrad Schnitzler Biography

Conrad Schnitzler (1937-2011) var en kunstner som unndro seg all kategorisering og som selv omtalte seg som intermedia-kunstner. Påvirket av sitt møte med Fluxus-bevegelsen, forente han billedkunst og musikk og etterhvert i økende grad også performance, video og musikk. Etter lære som maskiningeniør og en tid som sjømann begynte han som en av de første studentene under Joseph Beuys i Düsseldorf. Der ble han imidlertid ikke særlig lenge. I begynnelsen av 1960 flyttet han til Vest-Berlin, som på dette tidspunktet var i ferd med å utvikle seg til et fristed for alle de som ikke så lett passet inn. I Berlin grunnla Schnitzler Zodiak frie kunst lab (1968-1969) og virkeliggjorde sin visjon om intermedia-kunst. Prosjektene var sjangeroverskridende og visket ofte ut grensene mellom kunst og publikum. Her grunnla han også gruppen Kluster (senere kjent som Cluster), som var et foregangsband innen ambient-musikk. men som med alle andre samarbeid varte også dette samarbeidet kun en kort periode for den urolige Schnitzler.

Etterhvert flyttet fokus i Schnitzlers arbeider seg mer og mer i retning musikk. En av prosjektene, som forente ideer både fra musikk og performance, var det han selv kalte kassett-konsertene. I arbeidet med kassett-konsertene tok han opp musikk som tilsvarte enkeltstemmene i et orkester på kassett, datidens billigste og raskeste måte å gjøre innspillinger på. Da Conrad Schnitzler døde i 2011 etterlot han seg mer enn 800 timer materiale fra dette prosjektet.

Et annet prosjekt som Schnitzler drømte om, var en konsert med 1000 bærbare kassettopptakere i hendene på 1000 deltakere, som skulle skape stadig endrede komposisjoner gjennom deltagernes bevegelser. På den måten ville det lyde ulikt på hvert tidspunkt underveis i forestillingen samtidig som grensene mellom aktør og tilhører ville viskes ut. Fordi de praktiske og finansielle hindringene viste seg å være for store, ble det imidlertid produsert kun ca. 50 kassetter. Schnitzler ønsket med dette å overvinne komposisjonen som statisk kunstform. Hans verker forble alltid flytende og hvert nye stemmeopptak utvidet bredden av muligheter. Selv om drømmen om 1000-konsertene ikke ble virkelighet, var selve arbeidsformen fruktbar. Schnitzler benyttet seg ikke bare av collage-teknikker for sine egne forestillinger; han gjorde musikken uavhengig av sin egen tilstedeværelse og kunne derfor selv være usynlig bak musikken. Enkeltstemmene han produserte kunne når som helst og hvor som helst tas i bruk av en ”dirigent” i stadig nye kombinasjoner og dermed bli til helt nye komposisjoner. Schnitzler valgte ut venner over hele kloden som han lot ta del i enkeltstemmene på kassettene sine, slik at musikken kunne oppføres over hele verden uten at en eneste konsert var lik en annen.

For utstillingen på Atelier Nord ANX er seks ulike kombinasjoner konseptualisert gjennom bruk av de 50 kassettene som Conrad Schnitzler opprinnelig hadde tatt opp for 1000-prosjektet. Musikken som Schnitzler skapte ved hjelp av kassettene markerte et veiskille i hans kompositoriske arbeid. Han hadde anskaffet en av datidens billigste hjemme-PC’er med en relativt kraftig lydchip. I tillegg hadde han software som muliggjorde enkel innspilling. Dermed kunne Schnitzler, som hittil hadde blitt regnet blant ambient- og noise-sjangeren, virkeliggjøre forestillinger med klassisk-moderne strukturer. 30 år senere klinger disse komposisjonene fremdeles overbevisende, på tross av eller kanskje heller nettopp på grunn av, sin puristiske klang, som ble til gjennom lavbudsjettsutstyr. De seks avspillingskombinasjonene muliggjorde en romslig effekt av musikken, avhengig av de kontinuerlige bevegelsene til de som bar kassettopptakerne. På denne måten var aldri en time lik en annen i løpet av utstillingsperioden.

Når det gjaldt video var Conrad Schnitzlers tilnærming også lavbudsjett. Rundt samme tid som 1000-konsertene ble det produsert en rekke videoer ved å ta i bruk de aller enkleste metodene som var tilgjengelige. Utstyret bestod kun av et kamera og en lydopptaker. Klipping eller spesialeffekter var ikke mulig – alt måtte iscenesettes direkte gjennom kamera og tas opp i sanntid. Resultatet hadde likheter med Hans Richters filmer og lysarbeidene til László Moholy-Nagy. Et eksempel er videoene med tittelen Mobile hvor han kun arbeidet med lys og bevegelsene til sort-hvitt objekter og som sammen med Schnitzlers musikk dannet stadig foranderlige abstrakte audiovisuelle bilder. I utstillingen på Atelier Nord ANX vil de seks påfølgende 60-minutters lange kassettkomposisjonene akkompagneres av noen av Mobile-videoene som vises i form av to projeksjoner.

Wolfgang Seidel ble født den 9. februar 1949 i Vest-Berlin under den knapt ett år lange blokaden av byen. Han vokste opp in den vestlige halvdelen av Berlin, som trengte lenger tid enn det økonomiske mirakelet i Vest-Tyskland for å overvinne ettervirkningene av krigen. Byen ble holdt i live gjennom subsidier, som gjorde det mulig å rigge opp byen til å bli et vestlig utstillingsvindu. Denne spøkelsesøkonomien hadde også positive sider. For Seidel ble den statlig finansierte Øst-forestillingen (Die Ostvorstellung) en viktig sosialiseringsarena. Øst-forestillingene var en lang rekke kinoforestillinger på ettermiddagene, som strakk seg ut over begge sidene av grenseskillet mellom øst og verst, som før 1961 fremdeles lot seg krysse.
Cowboy og indianer-filmer stod for den største delen av programmet, men det var ikke disse som vekket Seidel sin begeistring. Det gjorde derimot Sience-Fiction filmene, en sjanger, som fikk et oppsving midt på 1950-tallet, i tråd med en tidsånd hvor man håpet at teknologiske fremskritt kom til å løse alle menneskehetens problemer.

Subsidiert var også Vest-Berlins bokmarked. Det var spesialpriser på bøkene som var til salgs. De som fremdeles fant prisene for høye kunne gå til butikker som spesialiserte seg på byttehandel. Disse butikkene fantes det spesielt mange av i de fattigere bydelene, slik at det var mulig å holde seg med lesestoff også når man hadde en meget anstrengt økonomi. Fordi antallet Science-Fiction filmer var temmelig begrenset, ble nå seriene med fremtidsromaner (den engelske betegnelsen Science-Fiction fikk først fotfeste mye senere) Seidel sin andre arena for læring. På ett område var filmene likevel klart overlegne i forhold til disse serieheftene trykt på billig papir (derfra det engelske ordet pulp): filmene hadde et soundtrack. Fra nå av visste han hvordan fremtiden ville høres ut. Mot slutten av Seidel sin skoletid fant også til slutt avleggere av Swinging Sixties kulturen veien til randsonene av den vestlige verden i Vest-Berlin. ”The Summer of Love” fant ikke riktig grobunn i den endeløse vinteren i Berlin og gikk derfor raskt over i et turbulent 1968, som stilte andre typer spørsmål når det gjaldt fremtiden. Hvem eier fremtiden? Det første bandet (Ton Steine Scherben), som Seidel fant et større publikum sammen med laget heller ikke Flower-power musikk, tvertimot var lydbildet en slags grov tidlig-punk: ødelegg det som ødelegger dere. Omtrent rundt samme tid begynte Seidel å samarbeide med Beuys-studentene og med intermedia-kunstner Contrad Schnitzler, noe som var starten på 10 år med leting etter lyden av fremtiden. Siden den gang, ved siden av ulike prosjektjobber for å sikre en akseptabel inntekt (de siste 20 årene som grafiker for ulike tv-kanaler), har det oppstått en lang rekke smale opptak og noen tekster, som gjenspeiler den musikalske aktiviteten til Schnitzler og Seidel.