Tor Jørgen van Eijk – Infinite Monologue

Still from Tor Jørgen van Eijk – Infinite Monologue #6.

Sted: Atelier Nord ANX, Olaf Ryes plass 2 (inng Sofienberggt.)
Dato: 20.10. – 19.11.17
Åpningstider: Torsdag og fredag 15-18, lørdag og søndag 13-18.

Velkommen til utstillingsåpning torsdag 19.10 kl. 19.

Rytmisk pulserende fargefelt, rullende scannelinjer, støy og sprakende lyd – I Tor Jørgen van Eijks videoserie Infinite Monologue er videosignalet i dialog med seg selv. En av videomediets interessante særegenheter er muligheten til å manipulere signalet i sanntid, uten noen form for ekstern referent. Ved å vende videokameraet mot sin egen avspillingsmonitor – slik van Eijk har gjort her – oppstår det elektronisk feedback; støy som kan moduleres gjennom nøysomme justeringer av zoom, lukker, kamerabevegelse samt farge- og nivåjustering på en colorizer.[1]
Denne metodikken har røtter som strekker seg tilbake til lanseringen av det første portable videokameraet på midten av 1960-tallet. Parallelt med bruken av video som kritisk motvekt til massemediene oppstod det en betydelig interesse for de estetiske mulighetene innbyrdes til videosignalet, ledet an av kunstnere som blant andre Nam June Paik, Steina & Woody Vasulka og Peter Campus i institusjoner som Experimental Television Center, The Kitchen og The Department of Media Study, Universitetet i Buffalo.[2]

I dag kan det å arbeide innenfor denne tradisjonen fremstå som en anakronisme, ettersom digital arbeidsflyt for lengst har erstattet teknikken som van Eijk benytter seg av.[3] Den signalfokuserte videotradisjonen fikk heller aldri noe skikkelig fotfeste i Norge og hadde kun noen få eksponenter, som van Eijks kunstnerkollega Kjell Bjørgeengen.[4] Bjørgeengen har forøvrig vært en sentral innflytelse i van Eijks kunstnerskap over et mangeårig vennskap.

Å arbeide med analoge videosignaler i 2017 innebærer et avgrenset formalt- og teknisk rammeverk og bruk av utstyr som krever spesialisert kompetanse og vedlikehold. Van Eijks omgang med gammel og upraktisk teknologi kan fremstå som kompromissløs, men det verdt å merke seg at han ikke er fremmed for å vise arbeider på LCD-skjermer eller som projeksjoner, fremfor på klassiske bilderørsmonitorer. Arbeidene bygger på videomediets spesifisitet, men er ikke utelukkende nostalgiske for en svunnen tid – de er først og fremst øvelser i å benytte seg av et spesifikt, avgrenset sett med teknikker.

Om man blir dvelende lenge nok ved arbeidene i Infinite Monologue oppleves feedbacken som en meditativ reset hvor persepsjonen gradvis blir avskåret fra hverdagserfaringen. 1960 og 70-tallets videokunstnere så bruken av video til å generere estetiske erfaringer i sammenheng med former for indre visjon og kunnskap tett beslektet til psykedeliske opplevelser.[5] I dag, befinner verdien i et slikt indre blikk eller formalisme i å slakke ned tiden; vekk fra de mange teknologiske distraksjonene vi hele tiden er omgitt av. [6]

Video-triptyket Infinite Monolouge in RGB, endrer seg fra rødt til grønt, grønt til blått og blått til rødt. Verkene minner om monokrome malerier, om enn i en mer rastløs drakt. I likhet med stripene i Barnett Newmans malerier er den bølgende scannelinjen i komposisjonen til van Eijk verken figur eller grunn. Denne tvetydige statusen kan kobles til idéen om videosignalet som en indre monolog – rom heller enn en flate.

Lyden – en konstant, rastløs summing – stammer fra bildet. I video er lyd og bilde begge bølger og dermed utskiftbare med hverandre. Ved å plassere en kontaktmikrofon på monitorglasset under innspilling har van Eijk latt videosignalet modulere lyden. Lyd følger bilde – verkene snakker først og fremst med seg selv.

___

Arbeidene i Infinite Monologue er laget ved Signal Culture i Owego, New York. Tor Jørgen van Eijk deltok i gruppeutstillingen Electronic Superhighway (2016-1966) ved Whitechapel Gallery i London, 2016. Andre nylige utstillinger inkluderer Strings Tighten, Demon’s Mouth, Lisboa 2016; Versus 1, Trafo Kunsthall, 2016; Kazachenko’ s Apartment, Amsterdam 2015; Tranquil in RGB, NoPlace, 2014; Kazachenko’s Apartment, Oslo 2014; Atopia, Oslo 2014. Et større tilbakeblikk på van Eijks kunstnerskap vises på Tromsø Kunstforening høsten 2018.

___
[1] Det er også mulig å modulere videosignalet uten et kamera, ved hjelp av en videosynthesizer. For en mer utfyllende gjennomgang av videomediets særegenheter se Yvonne Spielmann, Video: The Reflexive Medium (Cambridge, Massachusetts: MIT Press, 2010), 1-18.

[2] En kort og konsis innføring i videokunstens fremkomst og ulike former for video-basert praksis på begynnelsen av 1970-tallet i New York finnes i John G. Hanhardts introduksjon i Video Culture: A Critical Investigation (Layton, UT: Peregrine Smith Books, 1986), 16-23.

[3] Ina Blom skriver ”The agency of video […] has a limited lifespan. It begins around the same time when television producers could for the first time choose to record their transmissions on videotape and ends when analog video is made obsolete by the digital platforms that reduce the difference between film and video to a question of rhetorical (as opposed to technical) formatting.”, i Ina Blom, The Autbiography of Video (Berlin: Sternberg Press, 2016), 15.

[4] ”Kjell Bjørgeengen in conversation with Marit Paasche and Anne Marthe Dyvi” i Marit Paasche, Lives and Videotapes: The inconsistent History of Norwegian Video Art, s. 85-108.

[5] I et udatert forslag for et videoverk (antageligvis fra tidlig på 70-tallet), som også kan leses som et kunstnerisk manifest, skriver kunstner og videosynthesizer-designer Stephen Beck med tidstypisk ordlyd: “The perfect transformation of the blind world-creating urge into the force of liberation, depends on the perfection of inner vision, on the universality of inner knowledge.” Tilgjengelig: http://www.vasulka.org/archive/Artists1/Beck,Stephen/SoundsColors.pdf

[6] Jonathan Crary har analysert hvordan tekniske tids- og oppmerksomhetstyver – mail, smarttelefoner også videre – har ledet til en hverdag hvor vi alltid er ”på”. Se Jonathan Crary, 24/7: Late Capitalism and the Ends of Sleep (London: Verso, 2014).