Dokumentariske strategier:Ny, norsk film- og videokunst

Marte Aas, Jumana Manna, Kjetil Skøien, Inger Lise Hansen, Siri Hermansen, Nina Toft og Hilde Honerud. Produksjonsår 2012. varighet 1t 10m. Kuratert av Susanne Sæther.

For tredje år på rad presenterer Atelier Nord norsk film- og videokunst på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Tema for årets program er dokumentariske strategier. Alle deltagende kunstnere har markert seg nasjonalt og internasjonalt gjennom sine arbeider, og har kunstutdannelse fra norske eller utenlandske kunstakademier. Mens enkelte opererer på tvers av film- og kunstscenen, er gallerirommet for mange en mer naturlig visningssammenheng enn kinosalen. Innenfor billedkunstens institusjoner inngår film og video gjerne i omfattende installasjoner hvor arbeidenes romlige presentasjonsform er vesentlig. Samtidig ønsker stadig flere film- og videokunstnere optimale visningsforhold, med for eksempel full kontroll over lyd og lys. Gallerirommets tradisjonelle utforming som et nøytralt, hvitt rom eller en ”hvit kube” nærmer seg kinosalens ”svarte boks”. Det kan dermed synes som om det veletablerte institusjonelle skillet mellom film- og kunstfeltet på enkelte områder er i ferd med å oppløses. Atelier Nord ønsker å bidra til å utforske og utfordre dette skillet. Programmet på Kortfilmfestivalen i Grimstad inngår i denne satsningen.

Programmet presenterer film- og videoverk av kunstnere som arbeider med dokumentariske strategier. Inkludert er blant annet en poetisk behandling av fenomenet kornsirkler i engelske åkre, en kvinnelig kunstners intervensjon i en ekstremt maskulinisert bil- og bodybuilderkultur i Øst-Jerusalem, og en serie av sammenklippede amatøropptak av naturkatastrofer hentet fra nyhetssendinger. Felles for alle arbeidene er en dobbel ambisjon: På den ene siden omfatter de et reelt ønske om å formidle en erfart virkelighet. På den andre rommer de en implisitt kritikk eller utfordring av mer tradisjonelle dokumentariske former, hvor forestillinger om en ubestridelig objektivitet holdes i hevd. Disse arbeidene har som mål både å produsere informasjon som en kritisk utforsking av et gitt forhold eller å gi det en subjektiv, poetisk omarbeidelse, og samtidig å synliggjøre selve informasjonsproduksjonen som en arena for utforsking og kritikk.

Slik skriver de seks arbeidene seg inn i en internasjonal tendens i kunstfeltet, hvor dokumentariske praksiser de siste tjue årene har utgjort en av de viktigste retningene. Tendensen ble særlig stadfestet med den ellevte utgaven av kunstfestivalen Documenta (2002) i Kassel i Tyskland. Med sine mange film- og videobaserte installasjoner som berørte et bredt spekter av sosiale og politiske temaer har denne kunstmønstringen blitt stående som et emblem for kunstens fornyede virkelighetsorientering. Kunstens forhold til virkeligheten har et langt og komplekst historisk forløp, hvor det uttalte målet om å berøre eller fange virkeligheten gjentas med fornyet kraft og form i faste intervaller. Noen av hovedårsakene til den pågående dokumentariske manifestasjonen av dette ønsket finner vi i vår samtidige mediesituasjon.

En vesentlig årsak er at dokumentariske bilder i økende grad blir mer innflytelsesrike og globalt allestedsnærværende, ofte med omfattende politiske, juridiske og sosiale konsekvenser. Svært mye av vår kunnskap om verden er mediert av dokumentarisk visuell materiale. Samtidig har vi paradoksalt nok stadig mindre tillit til dokumentariske fremstillinger. Digitaliseringen har bidratt til en ”representasjonskrise”; vi er fullt informert om de mange mulighetene for manipulasjon. Dokumentarisk visuelt materiale har også inntatt våre mest intime sfærer. Gjennom mobiltelefoner, YouTube og andre enkelt tilgjengelige grensesnitt trer amatører inn i rollen som produsenter. Kompleksiteten i denne situasjonen innbyr til kunstnerisk behandling, og reiser grunnleggende spørsmål om dokumentariske bilders kraft, form og funksjon. Videre bidrar privatisering og global homogenisering av mediefeltet sammen med kutt i offentlig finansiering internasjonalt, også til at eksperimentell dokumentarproduksjon dyttes over i kunstfeltet. Kunstarenaen trer dermed frem som en plattform for utforsking av temaer og forhold som ellers ekskluderes av mediefeltet.

Tradisjonelt dokumentarisk fotografi og film har med denne forskyvningen blitt fornyet gjennom kombinasjon med tradisjoner som videokunst, performance og konseptuell kunst. Nyere dokumentariske arbeider fremviser høy grad av refleksivitet og kompleksitet i sin behandling av grunnleggende spørsmål om autentisitet, sannhet, objektivitet og troskap til virkeligheten. En slik utvidelse av det dokumentariske repertoaret har også vært merkbar i den norske kunstfeltet, og er svært synlig i programmet.

Arbeidene konsentrerer seg om to tematikker som har lange tradisjoner innenfor dokumentarismen også utenfor kunstfeltet: fremstilling av naturfenomener av sensasjonell og/eller sublim art og sosiale forhold, og ikke minst forbindelsene mellom disse. Naturen har vært et dominerende motiv og tema i nordisk kunsthistorie generelt, eksempelvis gjennom landskapsmaleriets sentrale rolle på 1800-tallet. I nordisk samtidskunst har imidlertid utforsking av ulike begreper om naturen veket for en interesse for ”miljø”, forstått både som økologi og i betydningen forholdet mellom individet og naturlig eller urbant rom . Denne vendingen mot miljøet kan gjenfinnes i en dokumentarisk tapning i samtlige arbeider i programmet.

I arbeidene til Inger Lise Hansen, Toft/Honeruds og Marte Aas er opptak av henholdsvis menneskeskapte landskap og naturfenomener gjenstand for formal bearbeiding gjennom film- og videomediets spesifikke egenskaper. Gjennom animerte kamerabevegelser og et perspektiv snudd på hodet skanner Hansen i Travelling Fields øde industrilandskap på Kolahalvøya. Grunnen synes flyktig og bevegelig og inverterte arkitektoniske former trer frem som skjøre rammer for områdets sosiale topografi. Toft/Honerud har i I Love You redigert sammen amatørvideoklipp av naturkatastrofer, som alle har blitt vist i nyhetssendinger. Mengden og montasjen av klipp synliggjør både tv-mediets begjær etter katastrofer og nyhetsformidlingens prioritering av fysisk tilstedeværelse fremfor bildets informasjonsverdi. Implisitt kommenteres også det gjensidige forholdet mellom katastrofer og moderne teknologi: På den ene siden signaliserer katastrofen teknologiens manglende mulighet til å erobre naturen, på den andre siden fremstår vår forståelse av naturkatastrofer i dag som fullstendig teknologisk mediert. Det gjensidige forholdet mellom medieteknologier og natur undersøkes også i Marte Aas’ super-8 film Crop Circles, hvor filmkameraets kornete og atmosfæriske gjengivelse av kornsirkler i området Wiltshire i England kan minne om det sene 1800-tallets impresjonistiske maleri. Sett fra luftperspektiv fremstår imidlertid sirklenes abstrakte og geometriske mønsterformasjoner som intrikate formale komposisjoner. Bildeskjemaer fra ulike kunsthistoriske perioder kombineres slik i en utforsking av grenseoppgangen mellom kultur- og naturlandskap, og av menneskets behov for å tillegge fysiske steder symbolsk verdi.

I de tre øvrige arbeidene består kunstnernes overordnede dokumentariske strategi i deltagende observasjon av sosiale og/eller fysiske miljøer. Kunstnernes markante subjektive nærvær sår tidvis tvil om deres pålitelighet som fortellere, samtidig som det tillegger fremstillingen et ekstra skjær av autentisitet. I Chernobyl mon amour følger Siri Hermansen to statsansatte guider inn i den radioaktive og forbudte ”sonen” i Tsjernobyl. Gjennom samtale med guidene om deres erfaring av stedet og kameraets nølende registrering av sporene av et forlatt samfunn (komplett med omfattende boligkomplekser, fornøyelsespark, klasserom) reflekterer arbeidet over mennesket og naturens evne til å tilpasse seg et radioaktivt miljø. Naturen er dødelig og slående fredelig på samme tid; tilsynelatende et ideelt sted for menneskelig avkobling, slik guidene hevder. Skjelvende kameraføring og kunstnerens utveksling med guidene gjør henne her tydelig tilstede som oppdager i et fremmed og risikofylt miljø. Tilsvarende blir Jumana Manna med sine direkte spørsmål og sin tilstedeværelse en aktiv aktør i det mannsdominerte miljøet hun dokumenterer i Blessed Blessed Oblivion. Vekslende mellom intervjuer med en misogyn, ansiktsløs, mannlig protagonist involvert i tvilsom virksomhet og svær estetiserte bilder av bygging og pleie av bilder og kropper, akkompagnert av lokale hits, portretterer Manna en machokultur i den palestinske, østlige delen av Jerusalem. I sin video A Place for Living with the Other inntar også Kjetil Skøien rollen som deltagende observatør i et mannsfengsel i Vilnius. Gjennom kameraets sakte zooming og panorering fanges den klaustrofobiske tettheten i de overbefolkede rommene og beboernes behov for å utmeisle et eget rom innenfor disse. Slik reflekterer verket over individets plass under fysisk og sosial innesperring. Vi hører en dempet dialog utenfor bilderammen, men underteksten gir oss kunstnerens egen frie fortolkning og ikke oversettelse av dialogen. Her konfronteres kameraets tilsynelatende nøytrale registrering med den fiktive dialogen, og objektivitet og subjektivitet brynes mot hverandre og produserer friksjon. Enten ved mediespesifikk, formal utforsking av representasjonsprosessen eller gjennom direkte deltagelse i de dokumenterte situasjonen retter arbeidene i programmet oppmerksomheten mot reelle sosiale eller (naturlige og menneskeskapte) fysiske forhold så vel som formen disse representeres gjennom.

Atelier Nord er en prosjektbase for mediekunst og ustabile kunstformer og har som målsetting å skape bedre vilkår for disse kunstformene, samt å opprettholde en kritisk refleksjon i forhold til dem. Atelier Nords arbeid består i å støtte og produsere prosjekter som fremmer denne målsettingen. I forbindelse med utviklingen av en ny infrastruktur for digital kino i Norge har Atelier Nord initiert et pilotprosjekt som har som formål å etablere en mer permanent, desentralisert visningsform for film- og videokunst, samt å formidle denne typen kunst til et bredere nasjonalt publikum. Programmet på Kortfilmfestivalen er et ledd i denne satsningen. Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd og Norsk filminstitutt.

Introduksjon ved kurator for programmet, Susanne Ø. Sæther, og Ivar Smedstad, kunstnerisk leder ved Atelier Nord.

Lorella Scacco, Northwave. A Survey of Video Art in the Nordic Countries (Cinisello Balsamo: Silvana, 2009).

Katalog pdf.