Jannike M Falk (f. 1943) jobbet som regissør og produsent hos NRK fra 1966 til 2010. Hun begynte i NRK TVs teateravdeling, men gjorde raskt overgang til musikkavdeling hvor hun lagde en rekke prisvinnende kultur- og kunstprogrammer for TV. Vi har snakket med Jannike om hvordan det var å lage kunst- og kulturprogrammer i den perioden hun var i NRK, ofte i samarbeid med kunstnere. Jannikes produksjoner Til Karin Boye (1975) og Utenfor rekkevidde (1984) er blant verkene som vises på Atelier Nord i utstillingen Mediafest – NRK som et laboratorium for ny kunst som vises i perioden 19.11.20 – 31.01.21 på Atelier Nord. Les mer om den her.

Nicholas Norton: Kan du fortelle om hvordan du begynte å jobbe hos NRK? Ikke minst lurer jeg på hvordan du endte opp med å bli regissør?

Jannike M Falk: Vel, jeg kommer fra en teaterfamilie og drev mye med tegning, dans og teater i barndommen. Jeg begynte i teateravdelingen i NRK TV, ledet av Arild Brinchmann, men der ble jeg sett som datter av mine foreldre som begge var skuespillere. Jeg følte meg ikke helt fri og bestemte meg for å søke om overgang til NRK TVs musikkavdeling. Der fikk jeg en helt fantastisk sjef i Gunnar Sønstevold som selv var komponist og kunstner. Han var veldig opptatt av å hente folk utenfra: koreografer, komponister og billedkunstnere som fikk utforske de mulighetene som TV-mediet ga. Så han organiserte workshops som viste seg å være veldig gode arenaer for utvikling av ny kunst, hvor kunstnere fikk en innføring i hvordan TV ble produsert.

NN: Du samarbeidet mye med Kjersti Alveberg – en anerkjent danser og koreograf – dere vant også en del priser for TV-balletter dere lagde sammen. Kan du fortelle litt om hvordan arbeidsfordelingen fungerte dere imellom?

JMF: Kjersti Alveberg tilhører Norges fremste koreografer, hun hadde en helt egen evne til å koreografere direkte for fjernsynsmediet. Hennes oppgave var jo ikke å overføre eksisterende koreografier, men å skape nye balletter for fjernsyn som tok høyde for mediets muligheter i kamerabevegelser, lys- og lydeffekter. Scenografi, kostyme og sminke var også viktige elementer i selve koreografien. I forkant av innspillingene arrangerte vi prøver hvor jeg tegnet Kjerstis bevegelser til dreiebøkene og laget kameraposisjoner. På de siste prøvene kom resten av teamet med sine innspill, noe som var viktig fordi TV alltid er et samarbeid. Til slutt holdt vi en generalprøve med kamera. Kjersti og jeg lagde mange TV-balletter og de fikk alltid gode anmeldelser og vant flere internasjonale priser. Verre var det med programmene med moderne musikk, de fikk oftere negative reaksjoner fra både pressen og publikum.

NN: Hva slags rolle spilte komponistene? Det er jo stort sett brukt originale komposisjoner i verkene dine. I den ene produksjonen vi skal vise, til Karin Boye (1975), stod Arne Nordheim for musikken.

JMF: Da Arne Nordheim og jeg laget et verk som heter Minnebobler – en orgelreparatørs erindringer i 1972, tok Jens Vilhelm Pedersen, som spilte orgelreperatøren og behersket alle typer instrumenter, en fløyte og brukte den som kikkert. Da lagde jeg en sekvens med vaselin på kameralinsen der orgelreperatøren så tilbake på livet samtidig som musikken ble mer og mer nostalgisk. Det var et motiv som Arne hadde lyst til å utvikle videre, så han kom med idéen om å bruke et rør som sceneelement i Til Karin Bøye som danseren Bjørg Pahle kunne bevege seg i og gjennom. Så det var slik at komponistene iblant kom med innspill til det visuelle. Arne og jeg var enige om at Til Karin Boye skulle handle om menneskets utsatthet og jeg trakk frem strofen «Jag vill möta livets makter vapenlös» fra Karin Boyes dikt «Jag vill möta…» som et mulig utgangspunkt for det estetiske. Nakenheten til danseren var også ment å anspore til sårbarheten i Boyes diktning, men endte faktisk opp med å bli diskutert i kringkastingsrådet fordi det kom klager. I tillegg kom det reaksjoner på at danseren beveget seg inn og ut av røret, et grep som visstnok ble oppfattet som pornografisk. Jeg tror ikke vi ville fått slike reaksjoner i dag!

Stilfoto fra Til Karin Boye (1975)

NN: Det høres ut som det foregikk idéutveksling på tvers av formelle ansvarsområder. Var det også sånn med Utenfor rekkevidde, en produksjon hvor du jobbet med Kjersti Alveberg, Karin Krog og John Surman, som også vises i utstillingen?

JMF: TV er virkelig et samarbeid – ellers går det jo ikke! Utenfor Rekkevidde var likevel litt annerledes. Kjersti Alveberg oppsøkte John Surman, som før han slo seg sammen med Karin Krogh hadde samarbeidet med den kjente amerikanske koreografen Carolyn Carlson i Paris. Kjersti spurte om han ikke også kunne lage musikk til én av hennes TV-balletter. John takket ja og ønsket å bruke et dikt av den britiske dikteren Paul Rowland som het Eyeless in Movement som utgangspunkt. Han inviterte Karin Krog til å bidra. Kjersti danset selv og i studio ble det en del musikalsk improvisasjon med John. Det som er morsomt i dag, er at vi brukte konkrete gjenstander som fløyel, krumme speil, gladpack, boblevann, krystaller og hologrammer til å lage effekter. I 1984 hadde vi fortsatt ikke fått mange av de digitale effektene som i dag tas for gitt, selv om det pågikk en enorm utvikling.

Utdrag fra dreiebok med Jannike M Falks tegninger.


NN: Du nevnte at workshopene som Sønstevold arrangerte for NRK var viktige for å få i gang samarbeidene?

JMF: Det foregikk på Centralteateret og var viktig fordi komponister, koreografer og billedkunstnere fikk prøve kamera, sitte i regikontrollen, eksperimentere med feedback – de fikk rett og slett lære om produksjonsprosessen. Ikke minst kunne de bli kjent med kamerafolkene og regissørene.

NN: Så litt av tanken var at også kunstnerne måtte kunne noe om produksjonsløpet for å lage gode verk for TV?

JMF: Nettopp det. Sønstevold mente at de nye audiovisuelle mediene ville påvirke hvordan kunstnere produserte musikk og bilder, også i andre sammenhenger enn TV. Det er jo veldig lettvint å bare ta ferdig musikk og legge på noen pene bilder, men den fremgangsmåten var ikke Sønstevold noe interessert i. Samtidig var det viktig for han at teknikerne skulle påvirkes av kunstnerne – de skulle være eksperimenteringsvillige når det kom til klipperytme og overganger, men også i bruken av elektronisk redigering og andre tekniske nyvinninger og effekter. Vi fikk leke oss og fikk være lenge i studio, utover natten om vi ville. Det var en eksperimenteringsvillig kultur i NRK på den tiden som jeg virkelig er takknemlig for at jeg fikk oppleve.

NN: I dag kan det virke som NRK helst skal lage programmer som appellere til et bredt publikum, også når det kommer til kulturprogrammene. Hva tenker du om den endringen?

JMF: Det er veldig mye mer konkurranse i dag. Lenge var det slik at hele musikkavdelingen diskuterte programforslagene i møter, mens de endelige avgjørelse om hva som skulle lages ble tatt av, foruten Gunnar Sønstevold, musikkredaksjonen som bestod av Jan Horne, Erik Østby, Istvan Korda Kovacs, Eyvind Solås og meg. I dag er derimot slike avgjørelser flyttet mye lengre opp i systemet. Mot slutten av min tid hos NRK begynte også seertallene å bli en del av redaksjonsmøtene på en helt annen måte en tidligere. Så det var en helt spesiell tid, selv om det nok har vært sånn hos ikke-kommersielle tv-kanaler i mange andre europeiske land også.

NN: Du jobbet veldig tett på mange kunstnere. Tenker du på deg selv som kunstner? Eller mer som produsent og regissør?

JMF: Det ordet er jeg ikke mye for å bruke om meg selv! Det blir for pretensiøst. Jeg tenker først og fremst at jeg er utrolig heldig som har fått lov til å utfolde meg via fantasien min. Ikke alle kan si at de kunne ta med seg den interessen for dans, tegning og musikk som man utviklet i barndommen inn i arbeidslivet. Men akkurat kunstnerbetegnelsen, den har jeg litt ærefrykt for altså!

Mediafest – NRK som laboratorium for ny kunst vises i perioden 19. november 2020 til 31 januar 2021 på Atelier Nord.

Skisse tegnet av Jannike M Falk som forstadium for danseproduksjon