Nina Aabel (f.1954) er billedkunstner og grafiker med utdanning fra Oslo tegne- og maleskole og Einar Granum Kunstskole. I 1989 ble Nina invitert til å delta i en workshop organisert av musikkavdelingen i NRK som skulle introdusere kunstnere til TV-mediets muligheter. Det resulterte i fire kunstverk for TV, alle det hun kalte «fjernsynsmalerier», basert på forskjellige væsker som ikke blander seg satt til musikk.
Nina deltar i Mediafest – NRK som Laboratorium for ny kunst med verket Fra Ørken til oase, laget hos NRK i 1989 med musikk av Geir Bøhren og Bent Åserud. Se utstillingen på Atelier Nord frem til 31.01.21.
Nicholas Norton: Du har jobbet en del med å forene bilder og musikk, også utover de verkene du lagde hos NRK, hvordan oppstod den interessen?
Nina Aabel: Helt fra jeg var liten har jeg kunnet se fargeskyer når jeg hører på musikk. Når jeg lukker øynene er det akkurat som farger danser på netthinnen min! Vi hadde en del klassiske plater hjemme da jeg var barn, blant annet en plate med Prokofievs musikk til balletten Romeo og Julie, slik at denne surret i hodet mitt når jeg la meg om kvelden. Dermed har jeg bestandig hatt en følelse av at farge og musikk hører sammen. Det var først da Lise Nordal, koreograf i Collage Dansekompani, spurte om jeg ville lage scenografi til en hennes ballett basert på Steve Reichs stykke Perpetuum Mobile jeg for alvor begynte å arbeide med relasjonen mellom lyd og bilde. Det endte med at jeg malte to hundre akvareller i både stående og liggende formater som ble projisert på to store skjermer bak danserne. Oppsetningen fikk veldig god mottagelse av kritikerne og ga meg en tydelig bekreftelse på at dans, musikk og bilder kunne gå opp i en større enhet.
NN: Verket ditt i Mediafest, Fra Ørken til oase (1989), er et av fire verk for TV som du lagde i forbindelse med at du deltok på en workshop hos NRK. Kan du fortelle litt hvordan du endte opp med å delta?
NA: Balletten til Collage ble vist på Henie Onstad Kunstsenter i 1984 og det resulterte i at jeg ble invitert til å delta i en videoworkshop der. Jeg ble introdusert til en del videoteknikker og samtidig fikk jeg høre av Jannike M. Falk at NRK skulle ha en workshop for komponister og billedkunstnere som skulle handle om fjernsynets kunstneriske muligheter. Vi som deltok i NRKs workshop fikk en innføring i mange av de tekniske nyvinningene som kom til fjernsynsmediet på 80-tallet. Man kunne for eksempel legge inn flammer rundt en person, legge to videoklipp på hverandre eller maske ut enkeltgjenstander. Det var Eyvind Solås (1937 – 2011), leder for musikkavdelingen til NRK, som satt i gang workshopen. Den varte i 14 dager og mot slutten ble deltagerne oppfordret til å komme med forslag til eksperimentprogrammer basert på det vi hadde lært. Komponisten Oddvar Kvam (1927 – 2016), som også deltok, hadde laget et musikkstykke som het Dråper og spurte meg om jeg kunne tenke meg å billedsette denne musikken. Det var ordet Dråper som fikk meg til å begynne å eksperimentere med væsker og som resulterte i de fire verkene jeg lagde for NRK. Dråper behøver jo ikke bare være vann, kanskje vann og olje? Kort fortalt, stod jeg i min søsters vaskekjeller og eksperimenterte til jeg fant fem forskjellige vesker som ikke blander seg.
NN: Satt du med musikken mens du holdt på med dette?
NA: Under opptakene forsøkte jeg å dryppe i takt med musikken til Kvam. Da bildematerialet var klart satt jeg i flere uker med redigeringen for å få bevegelsene til å stemme med musikken. Etter programmet Dråper var ferdig, satt jeg med en del overskuddsmateriale som også var veldig flott. Da tenkte jeg at jeg kunne lage flere programmer. Jeg hadde et møte med Eyvind Solås i musikkavdelingen til NRK og sa at jeg trengte penger til å honorere en komponist. Jeg hadde fått anbefalt komponistene Geir Bøhren og Bent Åserud, da de var kjent for å skrive musikk for film. Med litt innsats fikk jeg overtalt Solås til å gi meg penger til å musikksette overskuddsmaterialet. Bøhren og Åserud ble veldig begeistret når jeg viste dem bildematerialet og de sa ja til oppdraget med en gang. Musikken deres overgikk mine forventninger. Å få høre den i studioet deres var virkelig et av mitt livs store øyeblikk.
NN: Erfaringen med å jobbe tidsbasert hos NRK, fikk det innvirkning på hvordan du jobbet med andre kunstprosjekter i etterkant?
NA: Ja, for det var jo et naturfenomen jeg hadde utnyttet, når jeg lagde disse verkene; rett og slett det faktum at det er visse væsker som ikke blander seg. I etterkant jobbet jeg ganske mye med å prøve å få til det man kan kalle levende glassmalerier, tette glassbokser hvor vesker beveget seg ved hjelp av en pumpe. Jeg fikk 60.000 kr i prosjektstøtte fra SINTEF noe som gjorde det mulig for meg å få laget spesialbygde, tette vinduer og et pumpesystem. Jeg skjønte at dette ikke var noe jeg kunne gjøre alene og søkte hjelp hos diverse kjemiske laboratorier. Dessverre var det ingen som var villige til å hjelpe meg. Problemet var at det over tid oppstod sopp i beholderne og at verkene dermed var krevende å vedlikeholde. Mer nylig har jeg laget relieffbilder, boksrammer som inneholder flere lag med finer malt i kontrasterende farger, med utskårne felter basert på former fra dråpe-verkene. Det var fysisk krevende å lage disse boksene, ettersom jeg skar ut alle platene for hånd, så nå arbeider jeg mest med akvareller.
NN: Verkene du lagde hos NRK ble til på slutten av 80-tallet, dermed er ditt verk i Mediafest det yngste i utstillingen. I utstillingen marker det slutten på den perioden hvor NRK inviterte kunstnere til å lage kunstverk for TV. Omtrent samtidig lanseres kommersielle kanaler som TV2 og TV Norge. Er den overgangen noe du har tenkt over?
NA: Det var nok noe av årsaken til at jeg ikke fikk laget flere verk for TV. Musikkavdelingen i NRK hadde et fantastisk kreativt miljø, men ble dessverre nedlagt. Så det var jo slutten på en gullalder for eksperimentprogrammer. Nå blir det ikke laget sånne programmer lenger. Det var mye takket være Eyvind Solås at slike programmer i det hele tatt ble laget, da det heller ikke fantes mange andre steder hvor man kunne vise og lage sånne prosjekter. Da måtte man i tilfelle være en eller annen kjent mannlig kunstner fra New York for å få gjennomslag. Ikke en ung kvinne fra Oslo vest!
Se Nina Aabels hjemmeside for mer informasjon om kunsten hennes: https://www.ninaaabel.com/
