Tone Emblemsvåg: Limborama

lim·bo
[lim-boh] noun, plural lim·bos.
1.(often initial capital letter) Roman Catholic Theology. A region on the border of hell or heaven, serving as the abode after death of unbaptized infants (limbo of infants) and of the righteous who died before the coming of Christ (limbo of the fathers or limbo of the patriarchs)
2. A place or state of oblivion to which persons or things are regarded as being relegated when cast aside, forgotten, past, or out of date: My youthful hopes are in the limbo of lost dreams.
3. An intermediate, transitional, or midway state or place.
4. A place or state of imprisonment or confinement.

Fugleburet, hvor det første kjæledyret ditt levde og døde. Du har ikke hatt en fugl siden du var åtte, men buret har likevel vært med på alle flyttelassene, helt enkelt fordi du en gang elsket en fugl av hele ditt hjerte. Bestemoren din sine blondegardiner, omstendelig håndlagde og yndlingseiendelen din som 22-åring, har ikke tjent hensikten sin som gardiner på årevis. Et på tidspunktet høyteknologisk reise TV-sett, den første tingen du kjøpte med lønningen fra den nye jobben, ser bare komisk stor og utdatert ut. Et gammelt speil. En kattemaske. Disse gjenstandene har alle en historie. De er for tiden i Limbo.

Som mennesker har vi en tendens til å projisere drømmene og forventningene våre inn i livløse gjenstander, kanskje med tro på at et nytt bor kommer til å gjøre oss lykkelige, at en dyr veske skal utrykke hvem vi virkelig er, eller at en arvet kjole skal gjenopplive gode minner. Men hva skjer når vi slutter å projisere drømmene våre inn i disse gjenstandene? Hva gjør vi når verdien deres faller i våre interne aksjemarkeder? Noen av disse gjenstandene er ødelagte, billige, og uten følelsesmessig verdi, og vi forkaster dem uten ettertanke. Andre, som gjenstandene i denne utstillingen, ender opp i Limbo. De er for vakre, for verdifulle, eller bærer på for mye nostalgisk verdi til at de bare kan kastes – selv om de ikke passer i våre nåværende liv eller leiligheter.

Denne utstillingen utforsker hva som skjer når du slutter å projiserer inn i disse gjenstandene og i stedet projiserer på dem. Lukt og tekstur vekker minner, og gir ny verdi til gamle ting. Det samme gjør også lyd. Ved hjelp av tre prosjektorer, et digitalt mapping-system og Merete Mongstad sin lyddesign, skal kunstner Tone Emblemsvåg la gjenstandene i Limbo fortelle sin historie. Gjenglemt i et gammelt loft i et forlat hus, har de fått ny verdi tildelt, og de kommer sakte tilbake til live.

Tekst skrevet av Lyse Einarsen.