Referat fra dialogmøte om distribusjon, formidling og arkivering 11.02.16

Bakgrunnen for møtet
Atelier Nord tok initiativ til et åpent dialogmøte 11.02.16 på Atelier Nord ANX, med utgangspunkt i at pilotprosjekt-perioden for Videokunstarkivet (2011-2015) nylig ble avsluttet. Målet med møtet var å samle et bredt utvalg av aktører som på ulikt vis håndterer bevegelige bilder, for å utveksle erfaringer knyttet til arkivering, distribusjon og formidling av videokunst. Møtet forsøkte også å favne perspektiver og erfaringer som favnet både billedkunstfeltet og film, både når det gjaldt distribusjon, arkivering og formidling. Programmet for dagen er tilgjengelig her.

Sluttrapporten fra Videokunstarkivet er tilgjengelig her.

Introduksjoner
Møtet ble innledet av Ivar Smedstad, Kunstnerisk leder hos Atelier Nord, som ga en kort introduksjon til Atelier Nords virksomhet og bakgrunnen for møtet, som han presiserte at han håpet skulle skape en positiv dialog. Smedstad viste til at det er bred enighet mellom aktører på feltet om at Videokunstarkivet må videreføres i en eller annen form, og ikke forsvinne slik som flere tidligere digitaliseringsinitiativer har gjort.

Smedstad ble fulgt av Nina Toft, som har vært produsent for Atelier Nord-prosjektet Vis Videokunst!. Toft fortalte om hvordan dette prosjektet forsøkte ta tak i distribusjon og formidling av videokunst, blant annet gjennom visninger utenfor de store byene, spesielt i Nord-Norge. Toft kunne også fortelle om sine erfaringer med å formidle videokunst til publikumsgrupper som ikke nødvendigvis hadde tidligere erfaring med alternativ film eller samtidskunst, som skoleelever. Ett viktig moment i prosjektet har også vært å forsøke finne frem til en rettferdig honorarmodell.

Per Platou, Prosjektleder for Videokunstarkivet under pilotperioden, fortalte om arbeidet med å opprette en modell for et nasjonalt videokunstarkiv. I løpet av prosjektperioden på tre år, med 3 millioner i støtte per år, har arkivet utviklet et eget databaseverktøy Archive Tool, registrert omtrent 2000 verk av 500 kunstnere og digitalisert omtrent 100 timer med materiale. Platou kunne fortelle at arbeidet med arkivet har ført til at man har måttet ta stilling til en rekke problemstillinger knyttet til formen og innholdet i arkivet. Arkivet er for eksempel tenkt som et referansearkiv – det vil si at det ikke er lagt føringer basert på kunstnerisk kvalitet eller andre skjønnsmessige vurderinger.

Både programvaren og arkivmodellen er utviklet med tanke på at arkivet skal være et solid forskningsverktøy i fremtiden, hvor både metadata og selve verkene som nå registreres i mange tilfeller først vil være interessante forskningsobjekter ti år eller mer frem i tid. Ikke minst fordi det ofte er slik at både enkelt verk og kunstnere er undervurderte i sin samtid, er det viktig at så mange verk som mulig registreres i VKA. Dermed omfatter arkivet ikke bare materiale fra enkelt-skjermsverk, men også råmateriale fra installasjoner, dokumentasjon av performancearbeider og opptak fra utstillingsåpninger. Det er også mulig å legge inn andre typer dokumentasjon og metadata som kan være nyttig for kunsthistorisk forskning, inkludert anmeldelser, katalogtekster og oversikter over hvor og når et arbeid er vist. Videre understreket Platou at kunstneren beholder alle rettighetene til verket. Videokunstarkivet skal ikke være en samling og skal ikke ha kunstneriske eller kommersielle interesser. Samtidig vil det være mulig for en distributør eller kurator å få bruke digitalisert materiale fra arkivet, så lenge dette er godkjent av kunstner eller rettighetshaver.

Avslutningsvis kunne Platou fortelle at han har anbefalt at Videokunstarkivet opprettes som en selvstendig stiftelse, fremfor å integreres inn en allerede eksisterende organisasjon.

Innlegg fra inviterte deltagere
Inviterte deltagere hold korte innledninger, der du gjorde rede for sine erfaringer med problemstillingene som møtet forsøkte reise.

Tom Klev fra Kulturrådet var først ute, og snakket om sluttføringen av pilotprosjekt perioden og rapporten som nå skal behandles. Klev innledet med å minne om at initiativet fra VKA kom fra feltet, og ikke som resultat av en politisk avgjørelse ovenfra. En viktig del av pilotprosjektet har vært å utforske mulige modeller – nettopp fordi kulturrådet hadde ikke en klar modell før pilotprosjektet ble utlyst. Behandlingen av rapporten skal gjennom trefagutvalg og en styringsgruppe, i mellomtiden har prosjektet fått en tilleggsbevilgning slik at databasen holdes i livet mens prosjektet blir evaluert.

Evalueringen og etableringen av en fast modell er kompleks og pilotprosjektet er et godt grunnlag for å jobbe videre. Evalueringen vil tidligst være klar på forsommeren. Det har først og fremst vært de arkivfaglige problemstillingene som har vært viktige i forhold til pilotprosjektet, og ikke nødvendigvis spørsmål knyttet til distribusjon. Avslutningsvis takket Klev for engasjementet i prosjektet og ga utrykk for at han håpet at feltet rundt levende bilder skal lykkes med å trekke i samme retning hva gjelder fremtidsvisjoner for VKA.

Kjell Runar Jensen, kurator for Cinemateket (Norsk filminstitutt) begynte sitt innlegg med en beskrives av driften til Cinemateket, og de politiske utfordringene Cinemateket har hatt den siste tiden i etterkanten av den siste Filmmeldingen. Han nevnte at de film/kunstfaglige spørsmålene kom i annen rekke, etter økonomiske spørsmål, først når media ble interessert.

Som institusjon skiller Cinemateket seg fra en ordinær kino både i filmene som vises, men også i det tekniske utstyret og kompetansen som kreves for å vise film i en rekke ulike formater. Han understreket viktigheten ved respekt for originalformater, spesielt når man viser filmkunst. Jensen fortalte om nasjonalbibliotekets samling, som tidligere var hos Norsk filminstitutt. Grunnen til flyttingen var at Norsk filminstitutt ønsket en mer restriktiv lånepolitikk, ettersom samlingen omfatter en del unike objekter. Prosjektet Digitalt Cinematek, var et forsøk på distribusjon av digitale filmer på Cinemateker i hele Norge. Bakgrunnen for dette var å få en felles PR satsning, og kunne streame regissørbesøk til alle Cinemateket i Norge. Cinemateket har samarbeidet med Norgesfilm, som driver filmarkivet.no – en betalingstjeneste hvor aktører kan kjøpe enkeltvisninger av filmer. Filmbib.no er en tilsvarende ordning for bibliotekene, hvor bibliotekkort-holdere kan låne film gratis – her er det ulike lisensordninger/kontrakter, hvor noen filmer ligger der permanent, mens andre bare er tilgjengelige tidsavgrenset. Filmbib er helt nytt, og det er foreløpig noen tekniske utfordringer som må løses.

Mette Indrehus og Andor Roksvåg, henholdsvis Produsentansvarlig film og produsentansvarlig visuell kunst hos Den kulturelle skolesekken Buskerud, fortalte om hvordan DKS fungerer som distribusjonskanal.

Indrehus innledet ved å fortelle om hvordan DKS er strukturert; som en nasjonal satsning som skal distribuere profesjonell kultur av høy kvalitet til alle skolelever. Den har eksistert i 15 år under kulturdepartementet. Fremover skal ordningen administreres av rikskonsertene. Ordningen er forankret nasjonalt og fylkesvis, og fylkene får midler til å utvikle prosjekter innenfor kulturarv, musikk, film, visuell kunst, scenekunst og litteratur. Hver form har en nasjonal aktør – for film er det Norsk filminstitutt og for visuell kunst Nasjonalmuseet. Dette innebærer at de individuelle fylkene velger hva som skal ut, men også tilrettelegger for ulike alderstrinn. Dette gjøres på svært ulikt vis – i grunnskolen er det for eksempel oftere slik at man ikke reiser ut like ofte, til Videregående hvor man oftere busser elever til institusjoner eller kino. Produsent, kunstner eller regissør mottar et dagshonorar for formidling som ligger på 4000kr per dag. Ved visning av film kan produsent få inntekt via kinobillettene, eller en fast takst på 400kr per dag for en kortfilm.

Roksvåg kunne fortelle at Buskerud kunstsenter har ansvaret for Visuell kunst i DKS Buskerud. Det er omtrent 32 000 elever som skal innom ordningen, noe som representerer en stor utfordring. Produsentgruppen (én fra hvert felt), skal sikre kvaliteten i DKS. Når det gjelder Visuell kunst, hyres det inn en konsulent til produksjonen. Første produksjonen med videokunst ble laget i 2004 – videokunst var et ukjent felt for DKS i Buskerud på tidspunktet, og det ble hyret inn en konsulent i tre måneder. Erfaringen ble at man måtte forandre produksjonen underveis – enkelte skoler manglet utstyr, og dette måtte da kjøpes inn og tas med. I tillegg er det ulike verk som vises til ulike trinn. Det er viktig at formidlerne tilpasser formidlingen til alderstrinnet.

DKS Buskerud har laget fem rene videokunstproduksjoner, men i mange tilfeller er video ett av flere utrykk. Roksvåg kunne fortelle at honorarer er et vanskelig område. Enkelte ganger har de betalt 1000kr per minutt, for et verk som skulle brukes over 12 måneder. Andre ganger har DKS Buskerud kjøpt verk, (for eksempel på Høstutstillingen) og da kunne vist det så mye de vil. Video er enklere i dag enn i 2004 – det er flere arenaer som har godt nok utstyr og infrastruktur. Bevegelige bilder er et kryssningsfelt – samme verk har vært vist både som film og visuell kunst.

Chloé Faulkner ga en kort introduksjon til Norsk filmklubbforbund, som er en organisasjon for filmklubber (86 spredt over hele landet). Enkelte klubber viser på kino, andre steder vises film der filmtilbudet (kino) er lagt ned. Har som formål å vise kunst a spesiell kunstnerisk interesse, deriblant videokunst.

Filmklubbforbundet distribuerer film til filmklubbene, som er uavhengige foreninger med hvert sitt program. Forbundet tilgjengeliggjør film i en rekke formater gjennom en katalog, til lavere priser enn gjennom distributør. Produserer egne kortfilmpakker, som distribueres som DCP. Betaler rundt 2500-3000kr per film for retten til å vise kortfilmene. Nylig startet en avtale med Filmrommet, en streamingtjeneste for bibliotek og skoler. Kan bruke denne plattformen i filmklubbene. For filmklubbene er det viktig å kunne vise filmer billig og det hender at forbundet betaler mer enn de tar fra klubbene.

Farhad Kalantry er Kunstnerisk leder for Atopia, en kunstnerdreven organisasjon som arbeider med beveglige bilder. Innledningsvis snakket Kalantry om begrepene arkiv og distribusjon: han definerte et arkiv som dokumenter som bevares på grunn av kulturell eller historisk verdi. Tilgang er en sentral problemstilling – arkiver er noe man har tilgang til, ikke noe man distribuerer. Dermed er arkiv og distribusjon begreper som er i konflikt med hverandre.

Materialet som arkiveres er dokumenter om kunstverk, ikke kunstverk i seg selv. Hva ville for eksempel et maleriarkiv bestå i? Kunstverk har tradisjonelt inngått i samlinger, som i motsetning til et arkiv er selektivt i omfang med et mål om å vises. En samling omfatter kun verket, og ikke filer og dokumenter som ble benyttet i produksjonen av verket, som man kunne se for seg burde være inkludert i et arkiv.

I følge Kalantry har distribusjon en klar definisjon, og når vi snakker om levende bilder er det snakk om cinematisk distribusjon, etter modell fra filmbransjen.

Kalantry forankret dette argumentet historisk ved å påpeke at eksperimentell film benyttet seg av de samme strategiene i ikke-kommersielle nettverk. Over tid (80-tallet) forflyttet kunstnere seg fra kinosalen eller TV og inn i gallerirommet og i dag er det ikke uvanlig at også enkeltskjermsverk vises i en galleri-setting. Kalantry fulgte opp med følgende resonnement: begrepet distribusjon tilhører kinofilmen. Samling i stedet for arkiv, utstilling i stedet for distribusjon. Falske problemstillinger er vanskelige å arbeide med. Avslutningsvis foreslo Kalantry én museumsidé – MOAMI (Museum of Artists Moving Image) som en modell som feltet kunne samles om.

Daniella Arriado er kurator og produsent. Hun grunnla selskapet Art Republic og er initiativtageren til Screen City festivalen i Stavanger. Screen City omfatter videokunst, animasjon og mapping i offentlig rom, gjerne i dialog med arkitektur og en større offentlighet, mens Art Republic har utforsket videovisning i nye kanaler som for eksempel på hotellrom gjennom en egen TV-kanal.

Arriado kan fortelle at hun har arbeidet med å utvikle nye distribusjonsmodeller over flere år. Hun har blant annet jobbet med prosjektet Public Art Screens sammen med i/o/lab, hvor kunst ble vist på skjermer i banklokaler, i hotell lobbyer og på skoler, i samarbeid med DKS. Arriado ser et stort potensiale i nett-basert distribusjon, hvor hun mener at det er viktig å tenke nytt. Hverdagsinfrastrukturen i dag er i stor grad skjermer, som man potensielt kan vise kunst på. Dette innebærer ikke en erstatning av gallerirom eller kinosalen, men et supplement som også kan være en god inntektskilde. Videre var Arriado svært klar på at kunstnere skal lønnes – ikke minst fordi de er profesjonelle utøvere. Her kan modellene til de eksisterende nordiske distributørene være en viktig inspirasjonskilde, som man potensielt kan bygge videre på.

 

Åpent panel
Alle som holdt innlegg tok imot spørsmål fra oppmøtte. Ivar Smedstad minnet om hovedtemaene for møtet (distribusjon, formidling, arkivering), slik de ble skissert i invitasjonen.

Første spørsmålet fra salen var rettet mot Arriado og handlet om ulike modeller for salg av videoverk. Arriado svarte at man i dag har muligheten til å bare dele filen, og ikke overlever en gjenstand, som en minnepinne. En diskusjon om formatter, programvare lisenser og foreldelse fulgte. Roksvåg hadde gode erfaringer med å kjøpe verk i begrensede opplag, for eksempel på Høstustillingen.

Per Platou påpeker at videokunstarkivet omgår opplagsproblematikken ved å være et arkiv og ikke en samling. Masterfiler blir værende permanent, distribusjonsrettighetene styrer kunstneren selv, og arkivet kan gi tilgang til personer eller organisasjoner som kunstneren har avtale med. Platou kunne fortelle at slike problemstilling hadde vist seg å være langt mindre problematiske enn forventet. VKA har ikke hatt nevneverdige problemer med rettighetsforvaltning – det eneste eksemplet han hadde er Sven Påhlsson som hadde solgt tape-baserte videoverk (1980-tallet) til samlere som motsatte seg digitalisering verkene.

Smedstad rettet diskusjonen mot vederlagsordningen – han argumenterte for viktigheten ved at UKS og NBK må komme på banen i forhold til en fast modell for honorering av flyktige verk. Tom Klev kunne fortelle at kulturrådet opplever opphavsrett/åndsverksloven som et dilemma i møte med flyktige verk. I følge Klev diskuteres disse problemstillingene hyppig i Kulturrådet og hos andre, og blir nå tatt fatt i fra mange sider.

Nina Toft var innom kartleggingen av honorarpraksis som ble utført i forbindelse med Vis Videokunst!. Erfaringene fra kartleggingen viser at det varierer veldig hva man betaler og at det er utfordringer knyttet til at enkeltvisninger ikke passer vederlagsordningen. Mange institusjoner føler dermed ikke at de må betale for enkeltvisninger, eller budsjetterer i hvert fall ikke for det.

Platou var innom at økonomien på billedkunstfeltet fungerer annerledes enn i andre områder i kulturlivet, der det gjerne finnes tariffavtaler gjennom forbundene. Platou påpekte at kunstnere gjerne er villige til å si fra seg vederlag hos prestisjetunge visningssteder, fordi de vet at de får igjen for innsatsen på stipendsøknaden. Et innspill fra salen påpekte at man gjerne betaler for å sende verk inn til vurdering hos internasjonale festivaler.

Andor Roksvåg fulgte opp honorartråden ved å spørre om det var noen tilstede med erfaring med Pilot-prosjektet for utstillingshonorar. En kunstner i salen kunne fortelle at det etter hennes erfaringer er en grei modell og at hun ikke er enig i at det ville vært spesielt vanskelig å komme frem til felles forståelse for hvordan videokunst skal honoreres.Kan regnes ut basert på om det er en utdanningsinstitusjon, eller galleri – tenker at det er kunstnerorganisasjonene som må gå videre med dette.

Farhad Kalantry påpekte at problemet med distributørene er at de betaler kunstnerne veldig lite. Han hadde erfaringer med Filmarkivet, hvor han satt igjen med en symbolsum etter at alle utgiftene var trukket fra. Videre viste Kalantry til erfaringene han hadde gjort gjennom et samarbeid med Norske Kunstforeninger, hvor internasjonale kunstnere mottar 100 euro per visning. Det blir mye penger totalt, men det er nødvendig for kunstnernes del.

Flere på distribusjonssiden hadde også innspill i honorardiskusjonen. Chloé Faulkner viste til at Filmklubbforbundet ikke tjener penger på distribusjon, og at deres erfaring var at det finnes få arenaer for smal kortfilm, slik at mange filmskapere er glade for å få vist arbeidene sine i det hele tatt. Mette Indrehus nevnte at en pott på 3-4 millioner med midler til tilpassing til DKS ble borte fra statsbudsjettet i fjor, men kom på plass igjen i år hos NFI, med søknadsfrist 1. mars.

Smedstad utrykket at spriket mellom film- og billedkunstfeltet er mindre enn tidligere, men at filmfeltet generelt har mer etablerte rammer. Videre utrykte han at organiseringen på Billedkunstfeltet nok kunne ha godt av å styrkes. Et innspill fra salen gikk at det ofte forventes av Billedkunstnerne at de skal stille opp å vise verkene sine, selv om betalingen er fraværende eller dårlig. Arriado ytret at kunstnere må bli bedre på å ikke jobbe gratis, samtidig som hun gjorde det klart at hun også så argumentene for det mer langsiktige målet om å bygge opp kunstnerisk status som Platou var innom tidligere. Roksvåg sa at problemene for DKS del ikke var midlene, og at en felles honorarmodell ville forenklet arbeidet med DKS.

Smedstad ga utrykk for bekymring knyttet Nasjonalbiblioteket som potensiell overtager av Videokunstarkivet. Han argumenterte for at de mangler kompetanse når det gjelder bistå med å sette sammen program, og jobbe aktivt med kuratorer, slik at materialet ikke bare blir stående på hyllene. Videre presiserte Smedstad at hans største frykt var at VKA ikke blir videreført i det hele tatt, slik tilfellet har vært med tidligere tiltak.

Roksvåg fortalte at relevante formidlere er viktige for DKS, ettersom mange utrykk kan oppleves som utilgjengelige for barn og unge. Dette ble fulgt opp av Indrehus, som viste til Anne Bamfords undersøkelse av DKS, som blant annet konkluderte med at dårlig eller fraværende formidling kan virke mot sin hensikt. Arriado viste til egne erfaringer med formidling i DKS, som i stor grad hadde vært positive. Hun mente derimot at det krevde en gjennomtenkt seleksjon av hva som vises.

Samtalen beveget seg over på problemstillinger knyttet til organiseringen på Billedkunstfeltet. Et innspill fra salen gikk på at kunstfeltet allerede har mange formidlingsinstitusjoner, trenger videokunsten egne institusjoner og hva er det i så fall som gjør videokunst annerledes enn annen samtidskunst? Smedstad ga utrykk for at man gå bort fra begrepet videokunst, og heller bruke bevegelige bilder. Videre ga han utrykk for at eksisterende ordninger fra film primært var tiltenkt mer kommersielle, narrative utrykk og at det derfor er et behov for egne institusjoner. Tom Klev reiste spørsmålet om man trenger én eller mange – han ga utrykk for at det var vanskelig å se for seg at Nasjonalbiblioteket ikke skulle ha en rolle å spille, men at dette da ville gjøre formidlingsbiten mer prekær. Klev ga utrykk for at et bredt formidlingstilbud vil være viktig. Platou var innom at kuratorer og distributører vil kunne bruke Videokunstarkivet som en ressurs – det viktigste er å ivareta historien, og bygge videre på den mens det skjer.

Platou viste til rapporten, og kostnadene forbundet med å drifte arkivet som et argument mot at en eksisterende, mindre billedkunstinstitusjon skal ta over driften av VKA. Han ser for seg en selvstendig institusjon. Tom Klev fulgte opp med å vise til at et nasjonal arkiv sannsynligvis vil måtte ta i bruk eksisterende, nasjonal infrastruktur. Kontakt med kunstnerne et viktig moment, som det kanskje ikke er realistisk at nasjonalbiblioteket skal ta. Platou henviste til at det til syvende og sist er byråkrater og politikere som skal ta den endelige avgjørelsen, men at han var optimistisk, ikke minst med tanke på engasjementet i prosjektet fra Kulturrådets side.

Et innspill fra salen ønsket presisere skillet mellom arkiv og formidling, med eksempel fra andre felt, slik som litteratur. Ulike institusjoner har ulike funksjoner – arkiveringen er derimot en nasjonal, arkivfaglig oppgave. Mange kunstnere er mest opptatt av formidlingsflaten, men den finnes flere steder i samfunnet fra før av.

Et annet innspill gikk inn på organiseringen av billedkunstnere, kunne det for eksempel være en idé med en egen interesse org for kunstnere som arbeider med bevegelige bilder? Innspillet ble fulgt opp med en beskrivelse om arbeidet mot slike forslag i UKS på 90-tallet, nettopp fordi billedkunstfeltet allerede er ganske fragmentert. Ville kunne forhandle bedre ved å være mer samlet.

Smedstad satt søkelyset på sammenhengen mellom forvaltning av videokunstarkivet og honorarer – hvordan ville det for eksempel utspilt seg i forhold opphavsrett og honorar for visninger hvis Nasjonalbiblioteket er forvalter?

Innspill fra salen påpeker at det blir snakket om flere forskjellige ting om hverandre, men at i forhold til organisasjonsdelen så kunne Forbundet Frie Fotografer, under NBK være en eksisterende organisasjon. Det jobbes med vederlagsordningen, men tas det hensyn til video?

Det ble løftet frem et spørsmål om hvor mange kuratorer og andre profesjonelle som hadde bedt om tilgang til VKA, hvor Platou svarte at det var rundt 50. Platou presiserte at VKA har utviklet en modell for hvordan tilgang kan fungere. Han føler derimot ikke at det er en voldsom interesse så langt, i hvert fall ikke i følge statistikken.

Platou viste til at konteksten i dag oftest er tematisk, for eksempel feminisme på 90-tallet og at produksjoner hos for eksempel DKS som oftest ikke er rene videoproduksjoner. Slik sett vil det alltid være slik at kuratorer, forskere eller andre eksperter er nødvendige ledd. Faulkner sa seg enig i at man trenger ekspertise, og viste til at institusjoner som for eksempel Atelier Nord er viktige for å skape en pakke eller kontekst før verkene tas ut til filmklubbene.

Platou fortalte at det er mange verk som han gjerne ville hatt med som ikke er registrert, og at en del av arbeidet videre vil være å oppdatere databasen betraktelig (fram til nå har Kulturrådet bedt VKA prioritere eldre arbeider).

Bærøe viser til at tanken var at arkivet skulle favne bredt også i forhold til formidling, men at pilotprosjektet har vist at dette ble alt for ambisiøst. Bærøe viste til forslaget til Kalantry, og utfordret feltet på å finne frem til modeller for felles satsning, ikke minst i forhold til hva det vil koste. Smedstad viste til at VKA er et godt teknisk grunnlag, som potensielt kunne være et godt verktøy i møte med formidlingskanaler som DKS. Krevet en god forvaltning med tilstrekkelig med midler, sammen med etablerte rater ville det gjort samarbeid med formidlere langt enklere. Innspill fra salen: tror på felles ressurser, men ikke nødvendigvis et senter som skal ivareta alt. Trenger ikke bare et arkiv, men egne organisasjoner som står for formidlingen.

Avslutningsvis takker Smedstad for dagen, som har vært støttet av NFI og Kulturrådet.

Referent var Nicholas Norton (nicholas[at]ateliernord.no).

 

 

 

 

 

 

 


Referat fra dialogmøte om distribusjon, formidling og arkivering 11.02.16